Trompetfest i Gøteborg

 "The 1997 International Trumpet Guild (ITG) Conference" ble i år arrangert i Gøteborg i begynnelsen av august. Bengt Eklund, professor ved Norges Musikkhøgskole og president i Euro-ITG var konferansens vert. Her er noen inntrykk fra konferansen.

La det være sagt med en gang - dette var en særs vellykket konferanse, slik denne referenten opplevde den. Bengt Eklund og hans dyktige medhjelpere (alt vesentlig fra Gøteborg brassband) fortjener all mulig ros og ære for et ypperlig program og en like vellykket gjennomføring fra ende til annen.

Når jeg nok en gang sitter og fester mine inntrykk til PC'ens harddisk, må jeg igjen presisere at opplevelsen av en slik konferanse - en hel uke til ende med konserter, seminarer, masterclass og mye annet - må bli sterkt preget av referenten. Med flere parallelle aktiviteter er det umulig å få med seg alt. Denne gangen konsentrerte jeg meg om fellesarrangementene, i stor grad på bekostning av masterclass, som etter manges vitnesbyrd hadde mye godt å tilby.

Det må også være betimelig å filosofere litt omkring verdien av slike store arrangementer kontra mindre og kanskje mer intime seminarer. Jeg opplevde imidlertid også denne store konferansen som intim. Delvis var mye av programmet lagt opp og servert i en lett og

Bengt Eklund og Salomon Helperin slår an den lette tonen .

uformell form, delvis skyldes intimiteten også (etter min mening) det store innslaget av amerikanske deltakere.

Trompetspill på alle nivåer er meget utbredt i USA, kanskje vel så mye som i Norge. Det finnes en stor mengde

Fra en av de mange øvelsene i "Festival of trumpets"

universiteter og colleges som har "music department", der det ofte er profesjonelle trompetister blant lærerne. ITG fungerer som et faglig nettverk for alle disse, noe vi bare kan misunne dem. ITG konferansene blir for dem den årlige mønstringen, der gamle venner

To sentrale trompetprofessorer og aktører i ITG, David Baldwin (v) og James Olcott

møtes, nye bekjentskaper etableres, og faglige spørsmål er samtaleemnet nær sagt over alt.

En annen ting - amerikanerne har en langt mer utadvendt og inkluderende kultur enn oss ofte mer tilknappede europeere.

Konklusjonen på dette er; det sosiale og kollegiale samværet på konferansen fungerte like godt som alt det faglige.

For dette var på alle måter en særs vellykket konferanse. Via sponsorer hadde det vært mulig å få med en imponerende bredde av utøvere og ensembler til konferansen. Og selv om amerikanere dominerte blant deltakerne, var det i stor grad europeere som dominerte som aktører på konsertene.

Volga Band - her med et shownummer med en tradisjonell lur.

Blant skandinaviske utøvere var det rimeligvis svensk dominans, men også Norge var representert. To prisvinnere fra 1996 Ellsworth Smith / ITG internasjonale konkurransen opptrådte første dagen, og Andreas Karlsen gjorde gjorde en imponerende innsats. Forøvrig var Andreas også med i Gøteborg brassbands krevende og imponerende innsatser. Vi fikk også et sympatisk og interessant møte med 1. prisvinner, russeren Viktor Kisnitchenko. Han var også solist med Volga Band, som forøvrig hadde en imponerende trompetrekke der alle var fremragende solister.

Volga Band gjestet forøvrig Norge rett etter konferansen, noen av våre lesere fikk sikkert anledning til å høre dem i Sandvika utenfor Oslo. Dette er et helprofesjonelt konsertorkester i verdensklasse, et orkester som med all tydelighet viser at de er solid plantet i internasjonal musikk såvel som i sine egne nasjonale tradisjoner. Det orkesteret representerer både et originalt og et interessant bidrag til kategorien "concert band".

Leonard Candelaria, seminarholder i NTF i 1995, var stadig i ilden. Et meget interessant bidrag var hans foredrag om Rafael Mendez, der han også bidro selv med musikkinnslag, også sammen med sin kone Kathryn Fouse, som også var i Oslo. Han viste også en gammel film om Mendez.

Candelaria med to tidligere elever; John Korak (v) og Alan Wenger, spiller en Mendez-trio

Mange av konsertene foregikk i Gøteborgs kirker. På mange måter føler jeg at det er her egentlig trompeten hører hjemme akustisk. Allerede første dag spilte Trompet Consort Friedmann Immer i Haga kirken. Immer regnes som en av de aller fremste utøvere på naturtrompet. I sitt Consort har han med to andre trompetere, sammen med pauker, orgel og en bass-sanger. Dette var en konsert fullstendig uten ekstra effekter eller frieri, der originalitet var kjennemerket fremfor alt.

Michael Brydenfeldt er en ung dansk trompetist som denne referenten "falt for" allerede i 1993 i Gøteborg, der han også hadde en konsert sammen med sin kone, Carolyn Conrad Brydenfeldt. (Hun akkompagnerte flere andre solister under seminaret.) Michael Brydenfeldt, en dansk stjerneelev av Pierre Thibaud, hadde en imponerende konsert i Vasakirken, der han viste seg som en eminent ekvilibrist på piccolotrompet. Det finnes absolutt ingen innvendinger mot slikt enestående spill. Men noen ganger slo det meg - mon ikke noe av det musikalske budskapet kan bli skjult under det teknisk fullkomne?

Høydepunktene av kirkekonserter var etter min mening Niklas Eklund og Susanne Rydéns konsert i Domkirken, sammen med Drottningholms barokkensemble. Niklas blir bare bedre og bedre! Her fikk vi en glimrende versjon av deres siste CD - en konsert som ble entusiastisk mottatt av en fullsatt kirke. Phil Smith bemerket til meg etterpå: "One day I have to get myself such an instrument". Det er ikke til å komme forbi, det er naturtrompeten som var lydforbildet for komponistene som skrev all denne praktfulle

Susanne Rydén og Niklas Eklund med Drottningholm Barokkensemble.

musikken i barokken. Piccolotrompeten blir en erstatning som lett fjerner seg fra de musikalske intensjonene. Men dette er det mange meninger omů..

Kirkekonsertene ble avsluttet med en meget vel mottatt remføring av H-moll messen i en nok en gang fullsatt Domkirke. Foruten Niklas Eklund var David Holm og Magnus Klahr med på naturtrompet.

Det var som sagt mange fremragende solister med. Ikke uventet trollband Phil Smith oss også denne gangen, såvel på kornett som på trompet og flygelhorn. Den mannen er nesten utrolig både som person og som utøver - skjønt hvordan kan man egentlig skille de to sidene ved en kunstner?

Andrei Ikov

En annet meget spennende solist var den unge russeren Andrei Ikov. Jeg fikk dessverre ikke med meg hans masterclass, men informerte kilder fortalte meg at han var meget interessant. Kanskje vi skal notere oss navnet hans på NTFs liste over fremtidige seminarholdere!

Jeg får ikke med meg alle i en slik kort reportasje. Men vi må få med oss jazzsolistene. Den største jazzkonserten hadde ikke mindre enn tre solister. Først

Vincent DiMartino

var "mr. alltid spillende og alltid over alt" Vincent DiMartino i ilden. Han må være den mest fleksible trompetist - den mannen kaster seg over alle stilarter, og gjør det så glimrende at en kan bare gi seg over. Og som jazzsolist er han for meg en sann nytelse! Neste solist var Marvin Stamm, også en stor jazz-stjerne, med spesiell sans for mer lyrisk musikk. Det er interessant å oppleve disse to store jazzsolister, der begge til de grader spiller ut sin egen personlighet.

Marvin Stamm

Laurie Frink

Tredje jazzsolist var Laurie Frink, seminarets eneste "stand alone" kvinnelige solist. Hennes hovednummer var Concerto for Trumpet and Jazz Ensemble av Peter Piacquadio. Flott spilt, også med innlagt improvisasjon.

Vi fikk høre flere eminente kvintetter denne gangen. Genreren messingkvintett har utviklet seg til å bli messinginstrumentalistenes svar på strykekvartetten, en kammermusikalsk konstellasjon som har et stort musikalsk utrykkspotensiale. Og nytenkning er det masse av. Samtidig - det er tydelig at pionerene i Canadian Brass har satt sitt spor - også når det gjelder viljen til å "lette på snippen". Forøvrig var Fred Mills, som nå har forlatt Canadian Brass, solist med en uhyre spennende spansk kvintett; Luur-Metall. Mills hadde, kanskje som en reaksjon på abligøyene i CB, valgt å spille et spesialarr. av Tartinis konsert (egentlig for obo).

Av andre fantastiske kvintetter - vi må nevne både Volga Brass Quintet og Western Brass Quintet. To utmerkede ensembler, amerikanerne med en masse forskjellige instrumenter strødd rundt på gulvet, russerne spedde heller på med litt ballalaikaspill. Det hadde jeg mer sansen for!

En veldig spesiell og meget interessant artist må jeg nevne. Salomon Helperin, en fremragende og allsidig trompetist og komponist, hadde satt sammen et "resume" av sin ballettkomposisjon, her for trompet(er), elektronisk lydgenerering og pantomine. Helperin har vært freelance trompetist og komponist siden 1980, og såvel komposisjon og fremførelse var fantastisk. Dette er en musiker som går nye og spennende veier!

Philip Jones

Endelig - to markerte trompetveteraner var på seminaret og fikk velfortjent heder. Philip Jones - han er like hyggelig og sympatisk som han ser ut - holdt et glimrende foredrag med CD-eksempler fra sin lange pionerkarriere fra sitt ensemble. Hans foredrag kunne være tema for et helt nr. av Schallstykket, så vi må gjemme detaljer til senere. Men han hadde mye å bringe, og har samtidig en god porsjon av den typiske engelske humoren. Som konferansier ved avslutningskonserten bemerket han f.eks. til den Monette-spillende (og fremragende!) franske trompetkvintetten "Eutépé L'ensemble de Trompettes de Paris ": Her kommer en gjeng som har glemt å pusse horna sine! (som de fleste vet ser Monette-instrumentene ut som de er dratt rett ut av støpeformen uten etterbehandling).

Vincent Cichowicz mottar Euro-ITGs ærespris av presient Bengt Eklund

Vincent Cichowicz, som nettopp har fylt 70 år, ble også behørig hedret. Han hadde et fantastisk foredrag om "Chicago - stilen", der han instruerte et for anledningen sammensatt ensemble av unge studenter. Cichowicz er også en usedvanlig sympatisk og vennlig mann, og har som pedagog betydd enormt for en hel generasjon trompetister. NTF har også hatt gleden av å ha ham på et seminar for en del år tilbake. Vi vil også komme tilbake med mer stoff om ham i et senere nummer.

La meg så avslutte med Festival of trumpets, en tradisjon som ITG har på sine konferanser, der forskjellige trompetensembler øver under konferansen og fremfører resultatet til slutt, denne gangen i strålende solskinn på Gøtaplassen. En kjempegod ide; alle som vil kan få være med på noe. Selv hadde jeg meldt meg på over internet, og hadde det bare helt topp. Som jeg begynte med å si, de fleste som sto i spissen for dette var amerikanere, og et slikt samspillprosjekt førte oss sammen også sosialt.

Helt til slutt igjen, takk til Bengt Eklund og hans medarbeidere for en stor trompetuke i Gøteborg.

FI